Undulater og andre papegøyer er de mest populære av alle burfugler. De er både fargerike og tillitsfulle, og de kan lære å snakke. Men de kan også være bråkete og urenslige og stiller store krav til eieren. Alle papegøyer er medlemmer av samme familie, Psittacidae.

I det fri finner vi bare undulater i de indre deler av Australia. Der opptrer de i store flokker, opptil hundretusener sammen. Urinnvånere kaller dem "betcherrygah", det betyr: god mat. Andre lokale navn er "skjellpapegøye", "gressparakitt", og ganske enkelt "parakitt". De flestepapegøyer som bys til salg i dyreforetretninger, er alet opp i fangenskap, og slik bør det også være. Fangst av frittlevende fugler kan ha alvorlige, negativ effekt på de naturlige bestandene. Det finnes i dag internationale lover og overenskomster som forbyr eksport og import av truede dyre- og fuglearter, men likefullt foregår det fangst og smugling i stor skala.

Blant ville papegøyer er det bare hannene som synger, skjønt begge kjønn kan frembringe lokke-, og kontaktlyder. I det fri imiterer de ikke andre arter. Hos burfugler er det anderledes. Særlig hannene kan være flink til å imitere menneskestemmen og "snakke". Fuglene må trenes fra det øueblikket de kan klare seg på egen hånd, bare noen få dager etter at de har lært å fly. I tillegg må de holdes avskilt fra andre fugler, for ellers vil de bare pludre ivei med de andre.

Når man skal trene opp en fugl, må man holde den helt inntil leppene og gjenta de orden man vil at den skal lære om og om igjen. Noen papegøyer kan lære sitt første ord innen en måned, Men for andre kan det ta mye lengre tid.

Frittlevende undulater er for det meste grønne med gulaktig hode og strupe. De har en blåfiolett flekk på kinnet og halen er blå. Hos undulater i fangenskap er grønt, gult og blått de vanligste fargevariantene, og de kan også være helt hvite tegninger på hodet og vingene. Hannene skiller seg fra hunnene ved fargen på vokshuden på overnebbet, det litt kjøttfulle området innerst på nebbet. Hannene har blå vokshud og hunnene brun.

Gjennom årenes løp har man utviklet mange forskjellige fargevarianter. De kalles gjerne opp etter den dominerende fargen på kroppen eller spesielle kjennetegn. Opal hvitvinget kobolt, f.eks. er en variant med skinnende koboltblå kropp, hvite svingfjær og og vingedekkfjær som er mønstret i svart og kroppsfargen - i dette tilfellet blått. To av de mest karakteristiske variantene er den helt hvite, albino typen, og en annen som er smørgul. De er begge helt ensfargede og har røde øyne.

Mange papegøyer er flinkere en undulatene til å snakke. I det fri finner vi papegøyer i tropiske og subtropiske områder i hele værden.Mange av artene omsettes også som burfugler, men de fleste artene trives dårlig i fangenskap.

Man må huske på å kjøpe papegøyer som man vet er klekket ut i fangenskap. Handelen med ville fugler foregår ofte på en grusomm måte, og har dessuten ført til at mange arter nesten er utryddet.

Den afrikanske gråjakoen er nok den arten som er flinkest til å snakke. Det er også de søramerikanske amazonpapegøyene. De er for det meste grønne med gult på hodet og røde og oransje felter andre steder på kroppen.

Araene hører også hjemme i Amazonas-bekkenet. De er størst av alle papegøyer og er også de mest fargerike. De kan måle nesten en meter fra nebb til halespiss, dvs. omtrent dobbelt så mye som amazonpapagøyen.

Aratinga-slekten er en annen søramerikansk papegøyegruppe. De er beslektet med araene, men mye mindre og enda mer fargerike. Den skinnende røde, oransje og gule solparakittende er en av de vakreste. De amerikanske dvergpapegøyene er enda mindre igjen (opp til omkring 20 cm). Den mest populære som burfugl er gulvingeparakitten. Den har knallgule vingefjær.