Intervaller, skalaer og akkorder

3. Akkorder

Treklanger

Når mer enn to toner klinger samtidig, kaller vi det en akkord. En akkord som består av tre toner kalles en treklang. Treklanger danner tre intervaller: mellom 1. og 2. tone, mellom 2. og 3. tone, og mellom 1. og 3. tone. En av de tre tonene (ofte den laveste) defineres som grunntone. Det er intervallene mellom grunntonen og hver av de andre to tonene som bestemmer hva slags akkord det er.

Den mest grunnleggende treklangen er dur-akkorden. Den består av en grunntone + to toner som ligger henholdsvis en stor ters og en kvint over grunntonen. En C-dur-akkord består dermed av tonene C - E - G. En F-dur-akkord består av tonene F - A - C', osv.

Dersom vi bytter ut den store tersen med en liten ters (dvs, senker den en halv tone), får vi en moll-akkord. Dersom vi istedet hever tersen en halv tone, dvs. erstatter den med en kvart, får vi en akkord som verken er dur eller moll. Den kalles en sus4-akkord (suspended fourth), eller bare sus-akkord. Kvarten kan også spilles i tillegg til f.eks. dur-tersen, men blir da ofte benevnt som «11» (4 og 11 kan oppfattes som samme tone, forskjøvet en oktav).

Dersom vi senker eller hever kvinten i akkorden, får vi henholdsvis en forminsket eller forstørret akkord. Det finnes flere alternative betegnelser på disse akkordene. Forminskede akkorder kalles ofte for -5-akkorder, minus-akkorder, b5-akkorder eller dim-akkorder (dim = diminished). Tilsvarende kalles forstørrede akkorder for +5-akkorder, pluss-akkorder, #5-akkorder eller aug-akkorder (aug = augmented).

Man kan selvsagt også kombinere de ulike variantene av terser og kvinter i treklangene. Tabell 7 viser en oversikt over treklanger.

Firklanger

En firklang består av en treklang pluss en tone i tillegg. Man kan dermed lage flere ulike akkorder med utgangspunkt i hver av treklangene i tabell 7. Intervallet mellom grunntonen og den fjerde tonen bestemmer hva slags variant det er snakk om. Tabell 8 viser et utvalg vanlige firklanger gruppert etter hvilken treklang de bygger på.

I tabell 7 står «m» for moll, og «maj7» står for major seventh (som er det samme som stor septim). Legg merke til at når man snakker om en «7-akkord» eller «septim-akkord» er det alltid den lille septimen man mener, mens den store septimen alltid betegnes som «maj7».

Legg også merke til at en tilleggstone som ligger en sekund over grunntonen kan regnes som identisk med en tone som ligger 9 tonetrinn over grunntonen, da dette blir samme tone en oktav høyere. Et slikt intervall på en oktav + et helt tonetrinn kalles en none. Vi har imidlertid valgt å angi sekund som intervall i tabellen, da dette ligger innenfor skalaen og altså har samme funksjon. Når denne akkorden heter add9 og ikke bare 9, skyldes det at betegnelsen 9 brukes for akkorder som inneholder både tonetrinn nummer 7 og 9. Vi kommer tilbake til dette i kapittelet om tilleggstoner.

Som vist i tabellen kaller man en firklang med forminsket kvint, liten ters og stor sekst for en dim-akkord. Tonene i slike akkorder tilsvarer de vi finner i dim-skalaen. Vær oppmerksom på at når betegnelsen dim brukes om treklanger, betyr det bare at kvinten er forminsket.

Spenning og ledeeffekt

Ofte snakker man om statiske akkorder og akkorder med ledeeffekt. Da dette henger sammen med dissonans, er det langt på vei et spørsmål om kultur og individuelle preferanser. Men med utgangspunkt i durskalaen pleier man å regne dominantakkorden som ledende. En dominantakkord er det samme som en septim-akkord (liten septim), eller en septim-akkord med tilleggstoner.

Idéen er at en septim-akkord lyder som om den fører over i noe annet. Man forventer at det kommer en akkord etterpå. Dette skyldes delvis at septim-akkorden inneholder to intervaller som tradisjonelt oppfattes som dissonerende: liten septim (dvs. intervallet mellom grunntonen og tonen liten septim) og dessuten tritonus (intervallet mellom tersen og liten septim), men også at den gjerne spiller rollen som overgangsakkord til grunnakkorden (tonika) i vanlig tonal teori (se kapitlet om tonalitet). Ledeeffekt kalles også for spenning.

Det motsatte av en akkord med ledeeffekt er en statisk akkord. Disse lyder harmoniske, og det føles gjerne naturlig å avslutte et musikkstykke med en slik akkord. Eksempler på statiske akkorder er dur-akkorden (treklang), maj7-akkorden (selv om denne inneholder en dissonans mellom stor septim og grunntonen), add9-akkorden og 6-akkorden. Når en akkord med ledeeffekt etterfølges av en passende statisk akkord, snakker man gjerne om at spenningen utløses.

En del akkorder har en mindre tydelig ledeeffekt, men regnes heller ikke som rent statiske. Et eksempel på dette er m7-akkorden. Men oppfattelsen av spenning kommer an på både lytteren, hva slags musikalsk tradisjon vi snakker om, og ikke minst den aktuelle sammenhengen akkorden opptrer i.

Tilleggstoner

Man kan godt legge til så mange toner man vil i en akkord, i tillegg til de fire vi har sett på til nå. Flere toner gir flere varianter med ulik følelse og funksjon. Men samtidig vil mange toner og intervaller også bety at det oppstår flere dissonanser, og at akkordens funksjon kan bli mindre tydelig.

Vi skal her nøye oss med å se på noen av de viktigste akkordene med tilleggstoner. Vi ser først på dominantakkordene for seg. Dette er altså septim-akkorder som evt. har toner i tillegg. I vanlige dominantakkorder er tilleggstonene 9. trinn, 11. trinn og 13. trinn i skalaen. Dette betyr egentlig at de ligger i neste oktav, da en oktav bare består av 8 toner. Men dersom vi «flytter» disse tonene ned i første oktav, ser vi at de tilsvarer sekund, kvart og sekst. Man skal imidlertid være oppmerksom på at en akkord blir mer dissonerende når tonene ligger tett, spesielt hvis det er snakk om instrumenter med mange overtoner. Det er derfor vanlig å «spre» slike akkorder over flere oktaver.

Dominantakkorder betegnes vanligvis bare ved den tilleggstonen som har høyest nummer, selv om den altså også inneholder septimen i tillegg til eventuelle toner imellom. I prinsippet kan man ta med «alle» tonene 7 - 9 - 11 - 13 opp til den tonen som brukes i navnet, men i praksis er det vanlig å utelate noen av disse. Tabell 9 viser noen vanlige dominantakkorder. Toner som ofte utelates er vist i parantes. I tillegg utelates ofte kvinten i slike akkorder.

Ikke alle tonene er like viktige for akkordens funksjon. Viktigst er grunntonen, tersen, septimen (i dominantakkorder) og den siste tilleggstonen.

Legg merke til at hvis man tar en septim-akkord med en sekst, er det i prinsippet en 13-akkord, og altså en dominantakkord. Utelater man imidlertid septimen, har man en durakkord med sekst, altså en 6-akkord, som regnes som statisk. Tilsvarende er en akkord med både 7 og 9 en 9-akkord (dominant) mens en akkord med bare dur-treklang + 9 er en add9 (statisk).

Man kan bygge opp akkorder på tilsvarende måte med utgangspunkt i moll-treklanger. Man kan også utvide andre typer akkorder med tilleggstoner. Tabell 10 viser et utvalg femklanger som framkommer ved å legge til 9-eren til akkorder som ikke er dominantakkorder.

Altererte akkorder

Når noen av tonene i en akkord (unntatt grunntone, ters og septim) flyttes en halv tone opp eller ned i forhold til utgangsposisjonen, snakker vi om en alterert akkord. Treklanger av typen +5 og -5 er altså altererte akkorder. Det samme er firklangene 7+5, 7-5, m7-5 og m7+5. I alle disse akkordene er det kvinten som er forminsket eller forstørret. Man kan imidlertid gjøre det samme med tilleggstonene 9, 11 og 13, selv om 11 bare kan forstørres (da halvtonen under 11 blir det samme som en ters), og 13 bare kan forminskes (da halvtonen over 13 blir det samme som en liten septim). Man kan velge å alterere én av tilleggstonene eller flere samtidig. Dette gir mange ulike former for ledeeffekter og dissonanser som kan brukes til å skape spenning og variasjon i musikken. Slike altererte toner betegnes gjerne som -9, +9, +11 og -13, eventuelt b9, #9, #11 og b13.

Akkordeksempler

Nå som vi har satt navn på alle tonetrinnene, kan vi finne fram til ulike typer akkorder med utgangspunkt i forskjellige grunntoner. Tabell 11 viser noen eksempler. Grunntonen i hver akkord er angitt med fete typer. Intervallet mellom hver tone og grunntonen er oppgitt i parantes bak hver tone.

Omvendinger

Til nå har vi antatt at grunntonen er den laveste tonen i akkorden. Dette trenger ikke være tilfelle. En akkord kan omvendes ved å flytte den nederste tonen opp en oktav. En C-dur-akkord består i utgangspunktet av tonene C - E - G. Vi kaller dette akkordens grunnstilling. Dersom vi nå flytter C-en opp en oktav, får vi det som kalles første omvending: E - G - C'. Dersom vi så flytter opp E-en en oktav, får vi andre omvending: G - C' - E'. For firklanger blir det enda en mulig omvending før man «kommer rundt».

Da toner med en oktavs avstand kan identifiseres med hverandre, består alle omvendingene av de «samme» tonene. Derfor kan alle variantene nevnt over regnes som C-dur-akkorder, og de har i prinsippet samme funksjon (se kapittel om tonalitet). Men intervallene er ikke de samme. I grunnstillingen består en dur-treklang av en stor ters (mellom C og E) etterfulgt av en liten ters (mellom E og G). Intervallet mellom 1. og 3. tone (C og G) er lik en kvint. I andre omvending består akkorden av en liten ters etterfulgt av en kvart. Intervallet mellom 1. og 3. tone er en forstørret kvint. I tredje omvending består den av en kvart etterfulgt av en stor ters, mens intervallet mellom 1. og 3. har blitt til en sekst. Dette betyr at ulike omvendinger av samme akkord får forskjellig klang. Man kan dermed «fargelegge» musikken ved å ta i bruk ulike omvendinger.

Omvendinger innebærer også at en og samme akkord kan være flere ting, alt etter hva man oppfatter som grunntone. F.eks. vil akkorden C6 også kunne tolkes som Am7. Grunntonen kan klargjøres ved at den dobles, eller f.eks. ved at et bassinstrument spiller denne.

© Arne Brendmo, 2003-08-23